Stig Kreüger v. Asbjørn Berg-Hansen, fluevekt

ADI, Tidens Tegn:

FLUEVEKT: Kampen blev nokså ujevn men periodevis bra boksing, men heller ikke stort mere. Kreuger er south paw og forsøker sig forgjeves med endel uppercuts med venstre. Berg-Hansen sikrer sig stadig pointsledelse med hodestøt og slag til kroppen i infighting. Kreuger fikk tilsnakk og en advarsel for holdning og nordmannen sikret til all overflod seiren med en pen spurt. Vi er fornøid, men må bare beklage at en mann som Berg-Hansen ikke skal kunne skaffes motstandere. Det var første gang han møtte en south paw.

Asbjørn Berg-Hansen etfer seiren:

Det er første gang jeg har møtt en south paw bokser, og Stig Kreuger var en vrien kar med rene, harde slag. Forøvrig har jeg for mye å gjøre og for lite motstandere.... har ikke hatt hansker på en eneste gang siden danskekampen [19 November]. 

Ess.:

FLUEVEKT:
Asbjørn Berg-Hansen 3-0 over Stig Kreuger.

Det var ingen lett oppgave for vår fluevekter å ta sig av svenskenes andre 'south paw' bokser av Kreugerfamilien. Stig er en yngre utgave av Kurt Kreuger, men ikke så effektiv som denne. Igår var han tilbøielig til å holde og hadde heller ikke samme slagrepertoar som sin eldre bror. Berg-Hansen bokset pent og forsiktig mot sin vanskelige motstander og fant ut de svake punkter. Han hadde dertil en sikker guard, selv om svensken slapp til med enkelte kroppsfinter. Det var ingen tvil om Norges 1-0 ledelse.

"Berg-Hansen og Norén de respektive lags beste boksere"

- Åke Löwgren, kasserer og sekretær i Svenska Boxningsförbundet.

Spalten:

Fighting faces.

Har De sittet og sett på ansiktene til deltagerne i bokselandskamp noen gang?

Det spesialbygde inntrykket en får begynner med presentasjonen. Da står 16 mann i ringen, alle med ansiktsutrykk lik pengeskapsdører, bomma og låst. Og herolden står og svinger med armen med samme stolte glimtet i øyet som en løvetemmer inne i buret.

Fluevekteren vår, Asbjørn Berg-Hansen, har norsk landslags- boksings mest urokkelige pokerface. Aldrig en trekning hverken av glede eller sorg. Ligner i grunnen et av de patriarkalske fjesene fra apostelrekken på Trondheim Domkirkes fasade. Rolf Nilsen har det litt annerledes, han smiler gjerne av en god spøk i ringen, en sving som hyler over hodet med drapshensikter, og har han truffet fælt godt selv, får han et øyeblikk noe deltagende i blikket som om han kondolerer. Men bare et øyeblikk.

Fredrik Johansen er regnemesteren. Øynene og munnen ser hele tiden ut til å uttrykke intens tankevirksomhet på matematisk basis: - hvor lang tid vil det ta meg å komme fram og klabbe til han der i trynet før han rekker fram til meg med sin høyre? Otto von Porat forteller i sin bok "Mine erfaringer fra ringen" at Jack Sharkey brukte en stirretaktikk overfor motstanderne sine for å bryte dem ned psykisk, han stirret på dem under veiingen og i garderoben og ellers over alt hvor han så motstanderen sin før de endelig møttes hanske mot hanske. Om Fredrik Johansen prøver noe sånt under neste landskamp, tror vi at han skulle ha chanser til å oppnå resultater med det kalkulerende ansiktsuttrykket han klær på seg i ringen.

Gunnar Hansen ser ut som en helgen i blikket, men munnen er grum når han angriper. Og han angriper uten at helgenblikket forsvinner et øyenblikk, og det er noe henført over ansiktet når han danser unna motstanderens slag. Noe nytende. Vi skulle anta at Hansen er den av de åtte som nøt tilværelsen mest intenst i Colosseum søndag. Ingolf Relling på sin side ga utrykk for det stikk motsatte - å herregud å ha dere lurt meg oppi! sa øynene hans. Om og om igjen.

Arne Kant har norsk boksings mest typiske fighting face. Han ligner Schmeling, sier mange, og det er mye i det. Når han er blitt truffet og drar på hevntog mot motstanderens kjeve, fortrekker han ansiktet fryktelig og er da til tider lik Al Brown på Bislet [13.09.35] i de sekundene Pete Sanstøl var opptatt med å smadre ribbenene hans. Og igjen kommer vi til den absolutte motsetning om vi går en trapp opp til lett tungvekt hvor Bjørn Johnsen rekker hansken fram til motstanderen men noe lukket takknemlig i ansiktet som vi ellers bare finner på premieutdelinger når vinneren ikke riktig vet enten han skal trykke begge de som står ved bordet i neven eller nøye seg med den ene.

Aage Andersen og fighting face sa De? Finnes ikke. Aage smiler med tannbeskytteren mot verden og er hverken urokkelig, deltagende, beregnende, helgenaktig, fryktelig eller takknemlig. Bare stor og snild og sterk.

- Pupillen